Hun henter potetgull og brus og setter seg på sofaen, ytterst, og ser usikkert på ham. Han blir brydd, drar hånden gjennom krøllene. De sier ikke noe på flere sekunder. Han rekker å forbanne seg selv for at han tok dette initiativet. Hun er jo bare et ungt menneske med en utfordrende start her i livet. Det er bare den unge jenta som krøp innunder huden hans på ferie i Malindi. Han skulle latt henne i fred nå, selv om hun er mor til hans sønns barn. Forhåpentligvis. Dette er helt feil. Det må være sorgen som gjør ham impulsiv.
– Jeg skulle sikkert ikke ha kommet. – Det går bra. Fortell om vennen din.
Han forteller om Jonathan, det er så lett å fortelle når Maja lytter. Det kjennes som hun elsker ordene ut av ham, han kjenner på gråten langt der inne, men det er hun som blir blank i øynene og trekker pusten tungt.